Skrevet 2002-02-22 av Tord Østberg
Fallacis krigsvilje og
appell til æresbegreper maner frem idealer som knapt har hatt noen verdig
forsvarer i vesten siden den tyske filosofen Friedrich Nietzsche etablerte
skillet mellom slavemoral og herremoral. Hun omtaler seg selv som «en stolt
gammel ulv, fortært av begjær etter å hugge tennene i sauene og rive i
stykker reddharene.» Som så ofte før har Fallacis bidrag i samfunnsdebatten
splittet det italienske publikum, som reagerer med begeistret beundring eller
indignert forakt.
Vestlige intellektuelles reaksjoner på torpederingen av tvillingtårnene i WTC
ville sannsynligvis gitt Nietzsche en god latter. For hva gjør vi når en av vår
kulturs viktigste symbolbærere angripes på en ekstremt brutal måte? Vi løper
til bokhandelen, helt i overensstemmelse med Nietzsches fremstilling av
forbindelsen mellom slavemoralen og vestens selvplagende sannhetsbegjær. Ikke
for å fordype oss i bøker om strategisk krigføring, utnyttelse av media til
egen fordel eller avansert krigsteknologi, men for bedre å forstå angriperens
perspektiv, og dermed
undergrave vår egen kampvilje.
Bokmarkedet eksploderer av biografier om Osama bin Laden, oversettelser av
Koranen og studier av muslimsk kultur. Journalister og intellektuelle kappes om
å trenge lengst mulig inn i arabisk geografi, og komme tettest mulig innpå de
muslimske teokratienes sentrale fundamentalister. Med sitrende begeistring over
egen forståelseskapasitet leser vi om arabisk kultur til øyet blir stort og vått;
om tyranniske kleskoder, brutale avstraffelsesmetoder, rigide æres- og
moralbegreper, beinhard kvinneundertrykkelse og total underkastelse under
despotiske teokratier. Men først når en ung svensk kvinne henrettes av sin
far, fordi hun våget å bryte ut av familiens kulturelle tyranni, rykkes vi ut
av vår tornerosesøvn, og det blir legitimt å ytre seg prinsipielt kritisk til
muslimsk kultur i norsk offentlighet.
Den italienske skribenten Oriana Fallaci er en av de få vestlige intellektuelle
som har tilstrekkelig kunnskap, intelligens og moralsk autoritet til å innta en
avvisende holdning til arabisk kultur, uten å søke tillatelse fra tidens
smaksdommere. I selvpålagt eksil fra det Italia hun elsker og hater, satt hun i
sin leilighet på Manhattan da tvillingtårnene raste. Når hun fortsatt i sjokk
over denne hendelsen opplever å se tv-sendte gledesscener fra Palestina,
eksploderer hun i en skriveraptus som strekker seg over flere uker. Deler av
resultatet publiseres over fire sider i den italienske avisen Corriere della
Sera, og i desember kommer den fullstendige teksten i boken La Rabbia et
l’Orgoglio (Raseri og stolthet), som også inneholder en innledning om
dens tilblivelse. Artikkelen og boken var forfatterens første offentlige
ytringer på 10 år, og vakte sterke reaksjoner i Italia. Bokens førsteopplag på
200.000 ble utsolgt i løpet av det første døgnet.
Uten ønske om å kaste bort tiden på å forstå, tilgi eller unnskylde
bombingen av WTC, slynger Fallaci ut et heftig angrep på muslimsk kultur og
dens utbredelsestrang, som hun omtaler som en «fordekt invasjon» og et «omvendt
korstog». Og hun retter en sviende kritikk mot europeisk unnfallenhet og
naivitet i forhold til denne arabiske innmarsj. En kritikk som paradoksalt nok
er basert på æresbegreper som nesten er utryddet fra vestlig retorikk, men som
fortsatt har allmenn gyldighet i arabisk kultur. Fallacis tekst er et «nietzscheansk
sted», der vestens kristen-humanistiske forståelsesmasochisme oppheves til
fordel for en krigsvillig arkaisk æreskodeks. Boken er en ustrukturert
eksplosjon av verdenshistorie, privat historie, kulturhistorie, krasse meninger,
sterke følelser, hat, forakt, beundring, begeistring, bitterhet og raseri.
Fallacis observasjons- og refleksjonsevne er lynskarp, og hennes temperament
kjenner ingen dragning mot det bedagelige eller det politisk korrekte.
Forfatterens sentrale referanse for oppfatninger og fortolkninger av muslimsk
kultur er hennes egne erfaringer. Risikoen for at argumentasjonen kan oppfattes
som for snever, oppheves ved at hennes private «lidelseshistorie» rammer
muslimsk kultur der den er vanskeligst å forsvare, nemlig i dens holdning til
kvinner. Slik lyder for eksempel historien om forfatterens forsøk på å
intervjue Khomeini i Qom: Hun nektes rom på alle byens hoteller, fordi hun er
kvinne som reiser alene. På den annen side kan hun heller ikke få snakke med
Khomeini før hun har skiftet fra vestlige klær til chador, og hennes sjåfør
gir klar beskjed om at hun risikerer å bli henrettet dersom hun skifter i
bilen. Til slutt får hun låne et rom i et palass som står igjen etter sjahen.
Straks klesskiftet er gjennomført, trer mullahen for Moralsk Kontroll
inn i rommet. Fordi det er forbudt for en mann og en kvinne som ikke er gift med
hverandre å være alene i et lukket rom, beordres forfatteren til umiddelbart
å gifte seg med sin tolk! Fallaci overlater til leseren å gjette hvorvidt hun
gikk med på denne ekteskapelige hestehandel, men gir klart uttrykk for en følelse
av at hennes liv stod i fare om hun nektet. For å forklare sin uro forteller
hun om henrettelsen av 12 urene ungdommer på en fotballbane i Dacca,
omgitt av 20.000 applauderende tilskuere. Etter henrettelsen marsjerer
tilskuerne i samlet tog over likene, og messer Allah akbar mens de urenes
kropper knuses til småbiter.
Taliban-regjeringen som forbød kvinner å le, sminke seg, gå med høye hæler,
gå til frisør, eller oppholde seg innendørs uten at gardinene er trukket for,
ligner kanskje mest på en sjalu ektemann med noen hjelpeløse innfall. Når
Fallaci supplerer med historien om den iranske frisøren som fortsatt var i
fengsel åtte måneder etter at hun hadde overtalt ham til å vaske hennes hår,
blir det mer ubehagelig. Og enda verre når hun refererer en tv-reportasje som
viser tre kvinner som avlives med nakkeskudd foran en likegyldig offentlighet på
et torg i Kabul. Kvinnene henrettes uten noen kunngjøring av deres forbrytelse,
og Fallaci antar de kan ha forbrutt seg mot Taliban-regimets forbud mot å gå
til frisør. Etter henrettelsen vises et intervju med en jublende fornøyd
justis- og utenriksminister Wakil Motawakil, som uttrykker glede over at det er
gjenopprettet «fred og sikkerhet» i byen. Da Motawakil overgav seg til USA den
8. februar i år, ble han i Aftenposten omtalt som en «…moderat stemme som
mislikte flere av de strenge påbudene Taliban innførte overfor kvinner.»
Møter med arabere på besøk i vesten utløser også forfatterens raseri. Hun
nyter sin skrytehistorie om hvordan hun korrigerer obskøne tilrop fra unge
arabiske menn med et velrettet spark i synderens skritt. En gruppe somaliere som
slår opp telt på piazzaen foran domkirken i Firenze for å protestere mot at
den italienske regjering ikke vil gi dem internasjonale pass får fortsette
uhindret av myndighetene i over tre måneder. Teltet fjernes først når Fallaci
ringer det lokale sikkerhetspolitiet, og truer med å sette det i brann. Hun
irriterer seg over italienske byer som er blitt arnesteder for utdannelse av
fremtidige terrorister for al-Qaida, mens naive myndigheter bidrar med hjelp til
bygging av moskeer: «Det viser seg at Milano, Torino, Roma, Napoli og Bologna
har vært episentre for internasjonal islamsk terrorisme.» Hennes konklusjon på
spørsmålet om muligheten for vestlig samhandling med muslimske kulturer er
ikke videre fleksibel: «Det er umulig å forhandle med dem. Utenkelig å skulle
føre fornuftige diskusjoner med dem. Det rene selvmord å behandle dem med
ettergivenhet, toleranse eller forhåpninger.»
Og når hun først er i gang blir også Europa et direkte og indirekte tema for
hennes forakt. Hovedankepunktet er mangelen på evne til å forsvare vestens
verdslige demokratiske kultur mot den arabiske «invasjon». «I Italia er det
blitt en dødssynd å forsvare sin egen kultur,» skriver hun om de
venstreintellektuelle. Men også høyresiden, hovedsakelig representert ved
statsminister Berlusconi, får unngjelde. Han omtales som en uskyldig
tilfeldighet, en historiens vits, helt uten forståelse for hva det innebærer
å drive redelig politisk arbeid. Ett av få forsonende trekk er hans famøse
uttalelse om at vestlig kultur er den arabiske overlegen, og et vesentlig
ankepunkt at han var så «feig» at han trakk uttalelsen tilbake.
For ikke å pådra seg uverdige tilhengere understreker hun også sin forakt for
«engelskmenn, franskmenn, tyskere, spanjoler, hollendere, ungarere,
skandinaver, osv. osv. amen: (…) Deres land er ikke det minste bedre enn mitt
eget. (…) De samme misgjerninger, den samme feighet og det samme hykleri. Den
samme blindhet, usselhet og elendighet. Den samme type ledere på høyre og
venstre fløy, den samme arroganse blant deres tilhengere.» Det er i det hele
tatt knapt en eneste person på hele kontinentet, som holder mål. Med delvis
unntak for Tony Blair, og med mer helhjertet unntak for en rekke av hennes egne
familiemedlemmer.
Til denne dobbelte fordømmelse av arabisk kultur og europeisk politikk, føyer
Fallaci sin begeistring over USA og amerikanere. Deres heltemot og
nasjonalistiske patriotisme, deres produktivitet, gjestfrihet, kampvilje,
handlekraft og anarkistiske frihetsbegjær. Det må i det hele tatt være svært
lenge siden en europeisk intellektuell har gitt en så blomstrende støtte til
«The American Way». Både president Bush og daværende borgermester Rudolph
Giuliani hylles som moderne krigshelter. Hennes sterke vektlegging av USAs
tidlige historie, med frigjøringskrigene, uavhengighetserklæringen og tidlige
lederes personlige kvaliteter, redder hennes hyllest fra å fremstå som pinlig
naiv. Det er for eksempel ganske drøyt å skrive at 1800-tallets immigrasjonsbølger
fra Europa til USA var nødvendige for å fylle opp et «tomt kontinent», uten
å berøre utryddelsen av indianerne: «…dette kontinentet var nesten
folketomt. (…) i Midtvesten var det bare noen få stammer med rødhuder og
enkelte nybyggerfamilier (…) og California var nesten tomt.»
Hennes begeistring for amerikanerne er likevel ikke uten reservasjoner, selv om
disse utsettes til bokens siste del: «Deres plumphet, deres uvitenhet, deres
manikeisme. Deres kontinuerlige fremvisning av sex og vold, som deres
tv-programmer har vendt dem til. Den ødsling med ressurser som deres overflod
har gjort til en vane. (…) Amerika er for meg en elsker, eller snarere en
husbond, full av mangler, som jeg alltid kommer til å være trofast mot.
(Forutsatt at han ikke er utro mot meg.)»
Fallacis verbale utbrudd er nok mest overbevisende i sin påpekning av
venstresidens villighet til å forsvare kulturelle særtrekk som ville blitt
iherdig kritisert om de hadde vært funnet i vestlige samfunn. Dette gjelder særlig
forholdet til kvinner, rettsforståelsen og mangelen på tradisjoner for
verdslige og demokratiske regimer. Moderne vestlig kultur har lett for å
henfalle til å tro at frihet kan sidestilles med ettergivenhet og manglende
kontroll. Fallaci minner om at vår relative frihet er resultat av en rekke
politiske og militære kamper. Et resultat som stadig står i fare for å gå
tapt. Selv om det kan virke fristende å plassere henne på en politisk høyreside,
er det antagelig mer korrekt å akseptere hennes selvoppfatning som «… en
synder, en kjetter som kan brennes på bålet. Jeg er svært stolt av å ikke ha
noen politiske paraplyer, av å ikke tilhøre noen klubb eller pressgruppe, av
å bli angrepet av begge sider.» (Fra et nylig publisert portrett av Lucia
Annunziata og Carlo Rosella.)
Det er i det hele tatt ikke lett å komme utenom Oriana Fallaci når hun først
uttaler seg. Hennes kritikk av arabisk/muslimsk kultur er riktignok så
generaliserende og uforsonlig at det er lett å finne motargumenter. Men fordi
synspunktene er intelligente og godt belagt, både med lesning og personlige
erfaringer, vil ikke indignerte hyl om «rasisme» fungere som noe adekvat
tilsvar. Frykten for rasiststempelet har i lang tid hemmet den offentlige drøftelse
av de komplikasjoner som følger med omfattende innvandring. Innvandringsskepsis
på Fallacis kunnskapsnivå, er et viktig bidrag til debatten. Og dersom noen
flere klarte å fri seg fra frykten for «hva folk vil si», kunne FrP kanskje fått
litt færre gratisvelgere servert av dydige kolleger som tviholder på sitt
medlemskap i det gode selskap.
Oriana Fallaci:
La Rabbia e l'Orgoglio
(Raseri og stolthet)
163 sider. Rizzoli. 2001