"Ytringsfrihed bør finde Sted»


Av professor dr. juris Johs. Andenæs.


Det er ingen enkel sammenheng mellom begrunnelsen for ytringsfriheten og adgangen til innskrenkninger. Gir den utførlige bestemmelsen i forslaget til ny grunnlovsparagraf 100 bra nok veiledning for lovgivere og dommere?

Ytringsfrihetskommisjonen under ledelse av professor Francis Sejersted har etter tre års arbeid fremlagt sin innstilling. Den gir en grundig fremstilling av ytringsfrihetens historie, begrunnelsene for ytringsfriheten, dens nødvendige begrensninger, og det internasjonale vern om ytringsfriheten, særlig den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 10. I overensstemmelse med sitt mandat konkluderer kommisjonen med forslag til en ny utforming av trykkefrihetsbestemmelsen i Grunnlovens § 100.

Innstillingen er ikke bare et imponerende grundig arbeid (285 dobbeltspaltede sider pluss et enda tykkere bind med vedlegg), det er heller ikke til å legge skjul på at sentrale deler av innstillingen er krevende lesning. Det er tidvis holdt et abstraksjonsnivå som ikke gjør det lett for en vanlig leser.

>Et gjennomgående trekk ved innstillingen er en optimistisk tiltro til medienes anstendighet og lesernes kritiske sans. Derfor er det ikke bruk for så mye av rettslige inngrep. Mange vil nok stille seg tvilende til om kommisjonens optimisme er berettiget, og om den ikke bikker for langt over på ytringsfrihetens side i konflikt med andre berettigede interesser.

Kommisjonen sier at dens forslag til ny grunnlovsbestemmelse innebærer en styrking og utvidelse av ytringsfrihetens grunnlovsvern i Norge. Det reiser spørsmålet: Hvilken forskjell er det mellom den nåværende § 100 og kommisjonens grunnlovsforslag?

Den nåværende § 100 i Grunnloven består av tre punktumer. Det første sier: «Trykkefrihed bør finde Sted». Formålet med bestemmelsen var å forby forhåndssensur, som man var vant til fra enevoldstiden. Denne setning står også i spissen for utkastet til ny § 100, med den forskjell at «Trykkefrihed» er skiftet ut med det mer omfattende «Ytringsfrihed».

Prinsippbestemmelsen i første ledd utfylles av mer detaljerte regler i fjerde ledd (se nedenfor). Det har vakt en viss oppmerksomhet at utkastet sier «bør» og ikke «skal», samtidig som det i innstillingen er sagt at «bør» skal leses som «skal». Utkastet følger her tradisjonen med at Grunnloven skrives i språkformen fra 1814.

Det tredje punktum i den nåværende § 100 lyder: «Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte».

Dette peker i veltalende vendinger på det sentrale i ytringsfriheten, retten til fri debatt om offentlige anliggender, og det gir meg en nostalgisk glede å se at bestemmelsen er gått uforandret over i utkastet til ny § 100 som tredje ledd i paragrafen. /

Det svake punkt i den nåværende § 100 er annet punktum om vilkårene for at en ytring kan erklæres straffbar. Den er kronglet og vanskelig å få sammenheng i, og har fått liten eller ingen betydning i praksis. I den utstrekning den legger noe bånd på lovgivningens frihet, er det vanlig å si at den er satt ut av kraft ved sedvanerett. Men den nye bestemmelse som er kommet i dens sted er ikke umiddelbart lett å gripe. Det heter i annet ledd, første punktum:

«Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse.»

Det som gjør bestemmelsen komplisert, er ikke det alderdommelige språk som hører Grunnloven til, men at man har trukket inn i grunnlovsteksten en henvisning til de begrunnelser for ytringsfriheten som det er argumentert for i innstillingen: Å fremme sannheten, demokratiet og individets mulighet for fri meningsdannelse (også omtalt som autonomiprinsippet). Blir utkastet vedtatt, må lovgiverne, og i neste omgang domstolene, når de står overfor en innskrenkning i ytringsfriheten, vurdere om innskrenkningen lar seg forsvare konfrontert med disse begrunnelser for ytringsfriheten.

Det er i og for seg en naturlig og riktig tanke at det må være en sammenheng mellom begrunnelsen for ytringsfriheten og de innskrenkninger som er akseptable. Jeg er likevel skeptisk til å inkorporere begrunnelsen i grunn-lovsteksten. Én ting er at bestemmelsen er blitt lite leservennlig. Man må så å si ta åndelig spenntak for å gripe innholdet.

Retten til ytringsfrihet kan begrunnes på forskjellig måte, og det er ingen enkel sammenheng mellom begrunnelsen og adgangen til innskrenkninger. Jeg tviler på om den utførlige bestemmelsen i utkastet gir noen større veiledning for lovgivere og dommere enn om man hadde valgt en enklere form, f.eks. at det kreves tungtveiende hensyn for å begrunne begrensninger i ytringsfriheten - en formulering som utkastet gjør bruk av i et senere ledd i paragrafen.

Uansett utgangspunkt må man, stilt overfor begrensninger i ytringsfriheten, foreta en avveining av kryssende hensyn. Kanskje kunne man unnvære hele denne del av paragrafen, og nøye seg med prinsippet om ytringsfrihet og passusen om «frimodige Ytringer»?

Ytringsfrihetskommisjonens utkast inneholder en rekke bestemmelser som ikke finnes i den nåværende § 100, og som i noen grad forutsetter lovendringer. En bestemmelse tar sikte på injurielovgivningen: «Ingen kan holdes retsligt ansvarlig for at en Paastand er usand, naar den er fremsat i agtsom god tro.»

Etter den nåværende injurielovgivning er det i visse tilfelle bare den objektive sannhet som virker ansvarsbefriende. Innføring av et krav om uaktsomhet vil neppe vekke prinsipielle motforestillinger når det gjelder straff eller erstatning, men kommisjonen forutsetter at uaktsomhetskravet også skal gjelde for mortifikasjon, det vil si om en beskyldning skal kjennes død og maktesløs fordi det ikke er ført bevis for sannheten. Det vil forandre mortifikasjonsinstituttets karakter uten at dette er nærmere drøftet av kommisjonen.

En annen ny bestemmelse sier at forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler bare kan benyttes i den utstrekning det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Det vil altså fremdeles være mulig for filmsensuren å sette aldersgrenser for filmfremvisning, men voksensensuren vil falle bort.

Kommisjonen ønsker også å fjerne det omstridte kravet om offentlig godkjenning av skolebøker, men ser, noe forbausende, dette ikke som en nødvendig konsekvens av grunnlovsforslaget. - I samme ledd av paragrafen tales det om adgangen til brevsensur i anstalter (f.eks. fengsler og psykiatriske sykehus). Slik brevsensur skal forutsette tillatelse av domstol. Dette vil nødvendiggjøre endringer i fengselsloven og lov om psykisk helsevesen.

Et eget ledd grunnlovsfester offentlighetsprinsippet i forvaltning og rettsvesen. Unntak skal bare kunne gjøres når særlig tungtveiende hensyn gjør det nødvendig, og det skal være klar lovhjemmel for unntaket.

En grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet har ikke bare front mot fremtidige begrensninger, men også mot begrensninger som følger av nåværende lov og praksis. Vedtagelse av kommisjonens forslag vil ha som konsekvens opphevelse eller endring av en rekke lover. Det er fortjenstfullt at kommisjonen har foretatt en kartlegging av dette, selv om den ikke er fullstendig.

Noen bestemmelser er nevnt foran. Av andre bestemmelser som kommisjonen mener må bort fordi de er i strid med Grunnlovens nye trykkefrihetsparagraf, kan nevnes blasfemibestemmelsen i straffeloven. Et flertall i kommisjonen mener at også det nylig vedtatte forbud i kringskastingsloven mot politisk reklame i fjernsynet, er i strid med grunnlovsforslaget.

Rasismeparagrafen (strl. § 135a) og pornografiparagrafen (strl.  § 211) hører til dem som bør revideres og få sitt anvendelsesområde innskrenket. Det samme gjelder en hel rekke andre bestemmelser, således mange av straffelovens bestemmelser om forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet.

I tillegg har innstillingen en oppregning av lover som bør underkastes en nærmere vurdering med sikte på en avklaring av om lovendring er nødvendig. De lovforberedende myndigheter vil ha et stort arbeidsprogram foran seg!

Den klassiske betydning av ytringsfrihet er frihet for inngrep fra det offentlige. Ytringsfrihetskommisjonens forslag går imidlertid ut over denne ramme. Siste ledd av forslaget til ny § 100 sier: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.» Staten skal ikke bare avstå fra ingrep, men aktivt sikre borgernes ytringsmulighet («infrastrukturkravet»).

Det statlige ansvar vil, heter det i innstillingen, omfatte utdannelses-, forsknings- og kulturpolitikk i vid forstand. Det er her ikke tale om juridiske rettigheter for den enkelte borger, men om en kulturpolitisk programerklæring.

Endel slike løfteparagrafer er kommet inn i Grunnloven i tiden etter den annen verdenskrig, f.eks. retten til arbeid og retten til et sunt miljø. Men det kan nok diskuteres om bestemmelsen passer inn i en paragraf som ellers er tenkt å skulle håndheves ved domstolene.