Langt igjen i Kosovo

steinar sørlie

Ett år er gått siden KFOR-styrkene gikk inn i Den føderale Republikken Jugoslavia og FN overtok administrasjonen av Kosovo-provinsen. Dagens situasjon i Kosovo er imidlertid langt fra oppløftende, skriver Steinar Sørlie, generalsekretær i Flyktningerådet.
Gjenoppbyggingen av et sivilt samfunn har knapt kommet i gang, provinsen ris av alvorlige etniske spenninger og kriminaliteten er enorm. Målsettingen om å opprettholde et multietnisk Kosovo ser ut til å ligge lenger fram i tid enn noensinne. Norske myndigheter har sammen med resten av NATO-landene og FN et klart ansvar for å oppfylle sitt selvoppnevnte mandat: Å sikre en framtid for alle etniske grupper i Kosovo.
Som en del av NATO-alliansen, valgte Norge å intervenere i Den føderale republikken Jugoslavia. Hovedargumentasjonen bak den "humanitære intervensjonen" var å stanse overgrepene mot den albanske befolkningen i Kosovo-provinsen. Målet var å sikre et multietnisk Kosovo. Spørsmålet om hvorvidt den væpnede intervensjonen var riktig, skal ikke drøftes her. Det som imidlertid kan slås fast, er at NATOs inngripen i Jugoslavia i beste fall var høyst problematisk og at det internasjonale samfunnet har satt seg selv i en situasjon som vil stille oss overfor store dilemmaer i årene som kommer.

Sett fra Flyktningerådets ståsted, er det spesielt to områder som er problematiske i dagens Kosovo: Det ene er situasjonen for serbere, roma (sigøynere) og andre minoritetsgrupper i provinsen, som per i dag er totalt avhengige av det internasjonale samfunnet for å overleve - både sikkerhetsmessig og humanitært. Det andre er det juridiske tomrommet som har oppstått i kjølvannet av krigen.
Siden KFOR-styrkenes inntreden i Jugoslavia 12. juni i fjor, har en ny masseflukt funnet sted i Kosovo. Anslagsvis 200.000 serbere, roma og andre minoriteter har flyktet ut av provinsen som følge av trakassering, plyndring og vold, eller av frykt for slike overgrep. Det har foregått en ny etnisk rensing i Kosovo det siste året - foran øynene på det internasjonale samfunnet. Slik det politiske klimaet er i Kosovo i dag, er det svært vanskelig for minoritetene å returnere uten å sette sitt eget liv og sin egen sikkerhet i fare.

Ikke minst nå når Norge og andre europeiske land planlegger å returnere kosovoalbanske flyktninger i stor skala, uten noen form for koordinering, vil dette kunne føre til at minoritetene i Kosovo blir satt under ytterligere press. FNs generalsekretær Kofi Annan konkluderte nylig i en rapport til FNs sikkerhetsråd med at minoritetene i Kosovo fortsatt er sterkt utsatt for vold og avskåret fra tilgang til offentlige tjenester.
Annan nevnte spesielt det han kalte "ondskapsfulle angrep" på serbere, som ifølge rapporten synes å være ledd i en organisert kampanje. En serber i Kosovo er ifølge FN 20 ganger mer utsatt for kriminelle handlinger enn en albaner. Så langt er bare 3132 av det planlagte antallet på 5000 sivile politimenn på plass, og sannsynligheten for å bli pågrepet og straffet for kriminelle handlinger er forsvinnende liten.

Situasjonen i den delte landsbyen Cernica i det østlige Kosovo kan illustrere situasjonen. Her bodde det før krigen flere tusen serbere side om side med sine albanske naboer. Da jeg besøkte Flyktningerådets fri rettshjelpprosjekt i Cernica i mai var det bare 430 serbere tilbake - fattige bønder som sannsynligvis ikke har deltatt i krigshandlinger overhodet. De er avskåret fra omverdenen, og har bare 10 prosent av jorda si igjen. Den får de dyrke i fire timer hver dag, under væpnet KFOR-eskorte.
- Hele livsgrunnlaget vårt er tatt fra oss. Vi lever som gisler i vår egen landsby, sier Costas Dimic, som er leder for landsbyen. Han rister på hodet over KFOR og FN som har lovet å sikre returmuligheter for kosovoserberne:
Det er meningsløst å snakke om retur samtidig som det internasjonale samfunnet ikke klarer å hindre at serbere fremdeles flykter fra provinsen, sier han. Få dager etter Flyktningerådets besøk, kommer det melding om et nytt angrep mot den serbiske delen av Cernica. To mennesker ble drept - en av dem en 8 år gammel jente.

Flyktningerådet har støtt på store utfordringer i arbeidet med å gi fri rettshjelp til befolkningen i Kosovo. En av de viktigste oppgavene er arbeidet rundt personlig dokumentasjon, som svært mange mennesker har mistet eller fått ødelagt under flukten. Flyktningerådet gir fri rettshjelp til returnerte flyktninger og internt fordrevne slik at de kan få erstattet identifikasjonspapirer og andre juridiske dokumenter som er nødvendige for å gjøre krav på for eksempel egen bolig, arbeid, pensjon og andre sivile rettigheter.
Praktisk talt ingen av forutsetningene for et fungerende rettssystem foreligger i dagens Kosovo: De domstolene som er i funksjon er ikke nøytrale i forhold til etnisitet, den sivile administrasjonen fungerer dårlig og det finnes ingen som håndhever lover og regler. NATO og FN har satt hele den jugoslaviske administrasjonen i Kosovo til side, uten å ha maktet å bygge opp det nødvendige fundamentet for en ny fungerende administrasjon og ett nytt rettssystem. Det internasjonale samfunnet gjør et forsøk på å drive en semi-autonom stat i et krigsherjet samfunn, uten tilstrekkelige ressurser eller en klar målsetting om hvor man vil.

Minoritetene står igjen som de største taperne etter det internasjonale samfunnets innmarsj i Kosovo. Overgrepene mot kosovoalbanerne ble stoppet, mens det nå er kosovoserbere og andre minoritetsgrupper som opplever brutale menneskerettighetsovergrep. De mister boliger, jobber, rett til helse, rett til utdanning, rett til å bruke sitt eget språk, og kanskje viktigst av alt: De har mistet kontrollen over sin egen tilværelse og sine egne liv.
Spørsmålet nå, er hvem som skal ta ansvar for de over 200.000 menneskene som er blitt offer for den etniske rensingen det siste året. For Flyktningerådet er det ingen logisk sammenheng mellom de enorme mengder penger som ble brukt i Kosovo i fjor - først til bombing og senere til humanitær hjelp - og det som nå blir satt inn av ressurser.
I Kosovo har det operert over 300 internasjonale hjelpeorganisasjoner det siste året. I Serbia er tilsvarende antall knapt 80. Dette til tross for at Jugoslavia har Europas største flyktningproblem, med nær én million flyktninger og internt fordrevne innenfor sine grenser. Det haster med å trappe opp innsatsen for de internt fordrevne fra Kosovo, som har søkt tilflukt i Serbia. De fleste av dem lever under uverdige forhold i sitt eget hjemland, og må sikres retten til å vende hjem før Kosovo i praksis blir befestet som et rent albansk område.
Flyktningerådet mener at norske myndigheter må ta stilling til flere essensielle spørsmål: Hvordan skal problemene i Kosovo løses og hvem skal ta ansvar for den flyktningkrisen som vår "humanitære intervensjon" bidrog til å skape? Hvor langt er vi villige til å gå for å opprettholde et multietnisk Kosovo innenfor Jugoslavias grenser? Og hvis et multietnisk Kosovo fremdeles er målet - hvilke virkemidler skal vi ta i bruk for at kosovoserbere og andre minoritetsgrupper kan returnere til og fortsatt bo i Kosovo? Hvor lenge vil vi sende nye KFOR-soldater til provinsen slik at kosovoserbere og kosovoalbanere fortsatt kan bo i enklaver og delte byer under væpnet beskyttelse?

Verken norske myndigheter, FN eller NATO synes å ha hatt en klar forestilling om hva som skulle skje med Jugoslavia etter bombingen. Klarer det internasjonale samfunnet å skape et alternativ til dagens handlingslammede Kosovo, kan løsningen uansett bare bli midlertidig. Kosovos framtidige status er i siste instans knyttet til en varig politisk løsning på konflikten, som det ikke ser ut som om noen har et løsningsforslag til.
Det er bare en ting som er helt sikkert når det gjelder Kosovo: Det internasjonale samfunnet vil engang trekke seg ut. Hva skal skje med Kosovo da?